Trekkspill i Frankrike

Nesten hver gang det vises bilder fra Paris i filmer eller reportasjer, ligger det under noen toner med musettevals, som om trekkspillet alltid har vært en del av byens identitet. Selvsagt har det ikke alltid vært sånn, siden trekkspillet er en relativt ny oppfinnelse, og musettevalsen oppsto faktisk for ca. hundre år siden!

Vi må selvfølgelig tilbake til den industrielle revolusjonen. Ikke bare fordi trekkspillet i seg selv er et ekte barn av den, men også fordi musikken vi forbinder med fransk trekkspill er uløselig knyttet til den. 

Migranter

På attenhundretallet, før trekkspillet hadde noe ensartet design (det var enradere, toradere, konsertinaer og bandoneoner) var det store bevegelser av mennesker i Europa. Mange søkte lykken i storbyene der det var arbeid å finne på fabrikker og verksteder, og mange fattige bønder fra landsbygda slo seg ned i Paris. Det var særlig mange som kom fra Auvergne og områdene rundt. De kom gjerne med toget til Gare de Lyon, og uten noe sted å gjøre av seg, ble det til at de slo seg ned i kvartalene like ved stasjonen. De hadde med seg sin musikk og sine instrumenter, blant annet en sekkepipe som heter cabrette. 

Det var også nød i Italia, og mange italienere dro til Paris for å søke lykken. De hadde også med seg sine folkelige instrumenter, blant annet trekkspill. Jernbanen fra Italia ender også på Gare de Lyon og haugevis med italienere slo seg ned i det samme området. Toppunktet for innvandringen var i 1860.

Bal Musette

Det ble liv og røre på lørdagskvelden da alle skulle feste og koble av med billige fornøyelser. Franskmennene fra landsbygda arrangerte dans, der det ble spilt sekkepipe. Sekkepipa hadde et kjælenavn, musette, som betyr sekk, veske eller pose. (Gjør gjerne et bildesøk på google med søkeord «musette»!) Dansetilstelningen het Bal a musette, «dans til sekkepipe», eller bare Bal Musette. Musettemusikken og det franske trekkspillet har altså sitt opphav i et ganske begrenset geografisk område: Kvartalene øst for Place de la Bastille i Paris!

Italienere og franske bønder delte de samme kvartalene i Paris. Ikke uten knuffing, men når noen italienere hadde med seg trekkspillet på bal musette slo det godt an. Sekkepipa var fin, og det var jammen trekkspillet også. For å gjøre en lang historie kort, trekkspillet «vant» og er nå definert som lyden av Paris. 

Det var selvsagt kontakt mellom de italienske innvandrerne og «gamlelandet». Så når det ble skikkelig dreis på trekkspillproduksjonen i Stradella og Castelfidaro etter århundreskiftet, havnet mange instrumenter i Paris. Og for å dekke etterspørselen etablerte flere italienere seg der. Fratelli Crosio, Piermaria, Cavagnolo er alle italiensk/franske trekkspillmerker. På samme måte som mange av stilskaperne innen musettemusikken har italienske navn: Colombo, Murena, Baldi, Azzola, og senere Baselli og Galliano.

Den første musettemusikken bla spilt på durspill (trekkspill med forskjellig tone på inn- og utpust), men utover 1910-tallet kom de kromatiske trekkspillene for fullt. på 1920-tallet var de blitt så gode at de første trekkpillvirtuosene dukket opp og dermed mer og mer intrikate melodier. Først på 1930-tallet ble den musikken vi forbinder så uløselig med Paris etablert. 

Franske trekkspill

Men hva skiller franske trekkspill fra andre? Etter hvert ble det rendyrket endel særtrekk. C-systemet («svensk system») ble enerådende. Stilen var å spille med tommelen bak eller på siden av klaviaturet. Da var bare fire fingre i bruk, og dermed var det vel ikke nødvendig med mer enn fire rader? Tommelen kunne brukes til å skifte register med, dermed ble registervelgerne plassert på baksiden av klaviaturet. Utseendet ble lagt stor vekt på, det skulle være elegant! Lekre deksler i ornamentert forkrommet messing ble standard, belgstroppene forsvant, strammeknappen for belgreima havnet på undersiden. Knappene var i samme farge, utøveren kunne jo ikke se dem uansett! 

Forkrommet, ornamentert deksel

Men også inni var det alternative løsninger: Stemmene ble ikke vokset fast i stemmestokkene, de ble spikret fast mot et lag av semsket skinn. Toneomfanget økte til 52 toner i diskanten, uten at høyden på trekkspillet økte; Snarere tvert i mot! De ble lavere og lavere, men samtidig dypere og dypere for å få plass til alle tonene. 

Knappene i bassen er av «sopp»-typen, altså som i diskanten på vanlige moderne trekkspill. Det vil si at de ikke forsvinner ned i et hull, men stopper mot et trappetrinn. De er arrangert 3 x 3 som betyr at det er tre rader med grunnbasser, (tonika, ters, og tersens ters) og tre rader med akkordbasser, (dur, moll og septim, altså ingen dim).

Bassknappene på et fransk trekkspill

Musette-registeret er en sak for seg. Ved århundreskiftet skulle trekkspillet konkurrere med sekkepipa i lydstyrke. Og med tre kor stemt med stor sving, kunne det bite fra seg! Hvor «våtstemt» det franske trekkspillet var, var selvsagt gjenstand for motens luner. I begynnelsen veldig vått, etterhvert tørrere, og mange av de ikoniske innspillingene med Tony Murena fra trettitallet som «Indifference», er spilt på violinregister nesten uten sving. Fabrikanten Cavagnolo har som varemerke sin «americain»-stemming av violinregisteret, som gir en eterisk og elegant sving.

Av de franske trekkspillmerkene er de største Cavagnolo (Lyon) og Maugein (Tulle), etter at Fratelli Crosio la ned produksjonen tidlig på 2000-tallet. Også Hohner og Piermaria er store i Frankrike. I det siste har det dukket opp et par nye merker: Gadji og Legende. Carpentier lager franske trekkspill i Belgia.

Men overraskende mange italienske fabrikanter lager franske modeller for det franske markedet, Mengaschini, Ballone Burini, Victoria, til og med Bugari Armando har en «French line» blant sine produkter. 

Selv har jeg fire «franske» trekkspill. Franske i anførselstegn fordi de er bygget i Castelfidardo alle fire. Et Fratelli Crosio og tre Ballone Burini (Andrea).