Trekkspill er et ekte barn av den industrielle revolusjon. I Tyskland begynte produksjonen av trekkspill lenge før den kom i gang i Italia, Frankrike og Russland. Allerede på 1830-tallet dukket det opp forskjellige instrumenter med visse distinkte likheter: En belg blåste eller sugde luft gjennom metalltunger. Luftstrømmen ble kontrollert av ventiler ordnet i et slags klaviatur. Utover dette var det fritt fram for gode eller mindre gode spilletekniske løsninger.
Flere steder i Tyskland fikk sine trekkspillfabrikker. Gjerne på steder der det allerede var tradisjon for bygging av musikkinstrumenter. Magdeburg, Chemnitz, Klingenthal, Carlsfeld, og etterhvert Trossingen ble sentre for utviklingen av tyske trekkspill. Hvert sted lagde sine varianter: Magdeburgeren var et enrader-durspill, Chemnitzer konzertina ligner et bandoneon, Heinrich Band startet sin produksjon av bandoneon i Carlsfeld, som ikke ligger mange kilometerne fra Klingenthal, helt på grensen til Tsjekkia. Trossingen er byen der Hohner hadde sin munnspillfabrikk.
Utover mot slutten av attenhundretallet kom valset stål på markedet som gjorde stemmene mer stabile (de var opprinnelig i nysølv eller messing), og vi fikk konsolidert de typene av trekkspill som er nevnt ovenfor. Men altså ikke det vi tenker på som trekkspill; altså kromatiske knappespill eller pianospill. Det var først med Italienerne i Castelfidardo (med Paolo Soprani i spissen) at det utover på 1900-tallet ble fart i utviklingen mot de instrumentene vi kjenner i dag.
Utviklingen i Italia påvirket også produsentene i Tyskland, og på 1920-tallet ble det innført mange trekkspill med knapp- eller pianoklaviatur fra Tyskland til Norge. Spill som i dag fins på loft og i kjellere, og som det stadig spørres om («jeg har dette trekkspillet etter min bestefar, er det verdifullt?») på diverse trekkspillrelaterte facebooksider. Det er merker som HB Registrato, Royal Standard og Hohner.
Husk at mye av kulturutveksling, akademisk utdannelse innen musikk og vitenskap foregikk på tysk. Norge hadde relativt liten kontakt med engelsk og fransk, det var tysk som gjaldt. Det gjenspeiles i musikken blant annet ved at vi som tyskerne sier «H» og ikke «B» om durskalaens syvende trinn. Og vi sier fremdeles «bratsj», ikke «viola».
Men så kom krigen. Andre verdenskrig. Den forandret mye.
Delingen av Tyskland i fire (etterhvert to) deler etter 1945, gjorde at nesten all trekkspillproduksjon havnet i Øst-Tyskland (DDR). Hohner derimot, (Trossingen) ble liggende i vest, og nøt godt av amerikanernes støtte til den vesttyske industrien. Og USA var jo også Hohners største eksportmarked for munnspill helt siden introduksjonen av «Marine Band» i 1896. Hohner ble enormt stort etter krigen, alt fra munnspill, en- to- og treradere og til de helt store konsertinstrumentene ble brukt over hele den vestlige verden.
Men de trekkspillfabrikkene som havnet i Øst-Tyskland, fikk ikke samme oppblomstring. Sovjetunionen hadde jo lidd enorme tap i kampen mot nazismen, og hadde ikke mulighet til å pumpe inn kapital og råvarer. Det de satt igjen med var sin fagkunnskap. Og lite annet.
I Klingenthal fortsatte de med sin trekkspillproduksjon, men led under dårlige materialer, og etterhvert dårlig med insentiver til å lage topp instrumenter. VEB Klingenthaler Harmonikawerke het fabrikken, og lagde trekkspill både under merket Weltmeister og med andre merker som de gamle Royal Standard, Harmona og Barcarole. Seinere også Firotti, Cornelli, Walther, Rondo, og Cappella som ble solgt her til lands på søtti og åttitallet, og ikke minst toraderne som var kopier av Hohners Wiener-modell. Instrumentene var veldig billige, og kvaliteten var ikke på topp.
Men om kvaliteten kanskje bare var 75% av et italiensk merke, var prisen kanskje bare 20%! Derfor fant de sin plass i det norske markedet, særlig som nybegynnerinstrumenter.
Etter murens fall i 1989 ble etterhvert den gamle trekkspillfabrikken i Klingenthal innlemmet i det nye Tyskland, og sakte men sikkert har kvaliteten og også prisene blitt stadig høyere, nå heter fabrikken Weltmeister Akkordeon Manufaktur GmbH.
Mye interessant kan sies om Tysklands rolle i utviklingen av trekkspill og musikk der trekkspill er en essensiell del. Tenk bare på bandoneon, som var avgjørende for tangoen i Argentina, tenk på Hohners Club durspill som er en viktig del av mexicansk musikk, tenk på Chemnitzer-konzertinaen som var så viktig i USA, at de bygde egne Chemnitzer-fabrikker i Chicago for å dekke etterspørselen fra tyske innvandrere!
