Register og kor i trekkspill
For mange er trekkspillets indre noe gåtefullt, mens for andre er det helt dagligdags å snakke om begreper som «kor», «cassotto» og «tørrstemt». Dette er et lite forsøk på belyse disse begrepene.
Felles for alle trekkspill er at lyden lages ved at en luftstrøm presses gjennom en spalte med en metall-lamell også kalt tunge (reed på engelsk). Lamellen settes i bevegelse av luften, og svingningene oppfattes som en tone. Lamellens tykkelse og lengde avgjør hvilken tone. Jo tykkere og lengre lamell, desto dypere tone. En stemme er altså en aluminiumsramme med to spalter med hver sin stål-lamell klinket eller skrudd fast i den ene enden. Grunnen til at det er to, er at det må være én for innpust og én for utpust. På «baksiden» er spalten dekket av en ventil som egentlig bare er en skinnlapp som dekker spalten slik at luften bare kan strømme én vei. På de lyseste tonene blir en skinnlapp for grovt, da er det gjerne en tynn plastflik som fungerer som ventil.
Stemmene festes til tonestokker, enten med voks (mest vanlig) eller med skruer og stifter (mest vanlig i franske modeller). Tonestokken er som et munnspill, bare større. Tonestokkene festes til en vegg med hull for hver tone, og dette hullet åpnes og lukkes ved hjelp av tangentene eller knappene man spiller på. Dette er prinsippet for trekkspill. Jeg går ikke lengre i å beskrive dette, andre har mer fagkunnskap og riktigere terminologi enn meg.
Kor:
Man kan tenke seg at ett av disse «munnspillene» utgjør ett kor. Det er bare størrelsen på trekkspillet som avgjør hvor mange kor det er plass til, men i praksis er vel fem kor maks. Det mest vanlige er to kor for små, tre kor for middels store, og fire kor for instrumenter i full størrelse.
Poenget med flere kor er at trekkspillet da har flere muligheter for klangvariasjoner. Og hva skal vi med klangvariasjoner?
Svaret på hva som er typisk trekkspillyd vil variere med den man spør. Noen vil si: «Det er lyden av gammaldans». Andre vil si: «Det er lyden av musettetrekkspill i Paris». Eller «Tango!» Eller «Jazz med Art Van Damme!» Eller «En russisk bayan med sin mektige bass!» Og alle har rett! Det er nettopp det som er så flott med trekkspillet, at det har muligheter for så store variasjoner i lyden. Og det som gir mulighet for denne variasjonen er nettopp trekkspillets kor og kombinasjonen av disse.
Korene i et trekkspill omtales noen ganger med navn som «Bassoon», «Flute» og «Piccolo», og noen ganger som «16 fot», «8 fot» og «4 fot».
Begge måtene å benevne korene på kommer fra kirkeorgelet. Trekkspillet ligner jo på mange måter et kirkeorgel, som også har sine kor og registre. Benevnelsen «fot» kommer direkte på lengden på en orgelpipe. Jo lengre pipe, desto dypere lyd. (En halvering av pipens lengde gir en oktav høyere tone, slik at 8 fot er en oktav høyere enn 16 fot, og 4 fot er en oktav høyere enn 8 fot.)
«Oktavstemt»:
Trekkspill kommer med forskjellige kor-konfigurasjoner. Med utgangspunkt i de korene jeg har omtalt så langt kan man tenke seg et instrument med 16 fot, 8 fot, og 4 fot kor. Det vil da være trekorig med oktav-konfigurasjon. Mange kaller det oktavstemt, men det er altså ikke stemmingen, men konfigurasjonen av korene som er avgjørende. Med tre oktaver er det naturlig at alle korene er stemt i kammertonen. Mange liker lyden i et oktavstemt trekkspill, det låter rent og klart, og egner seg godt til klassisk musikk, for eksempel.
«Violinstemt»:
Men noen liker en mer romantisk og lyrisk lyd. Sånn som brukes i folkelig musikk verden over, fra musettevalser til «Rai Rai» med DDE. For å få den lyden må man ha to 8 fot kor, der det ene er stemt litt under eller over kammertonen. Da oppstår det en svingning i tonen, gjerne kalt vibrato eller tremolo. Jo større forskjell, desto raskere svingning. Hvis de to er helt likt stemt, uten svingning, kalles det tørrstemt. Er det sving, eller tremolo, kalles det ofte «violinstemt». Denne benevnelsen er problematisk fordi det ikke sier noe om hvor stor svingningen er. Zero Sette B26, som er et populært trekkspill har jo et violinregister, men er nesten alltid helt tørrstemt. Tremolostemt er en bedre betegnelse, mener jeg.
Cassotto:
En annen klangvariant fås ved å plassere en eller to av stemmestokkene i et klangkammer inni trekkspillet. Et slikt kammer kalles gjerne cassotto. Lyden av kor i cassotto kan sies å være varmere, dusere, mer sofistikert eller jazzy, noen oppfatter det som kraftigere. Ofte er det 16 fot koret (bassoon) som får æren av å ligge i cassotto. Grunnen er at dypere toner får større effekt av tonekammeret. Vanligvis har trekkspill med cassotto bare ett av korene plassert i casottoen. Noen trekkspill har to kor i cassotto. Zero Sette B26, som nevnt over, er trekorig med to kor i cassotto. Både 16 fot og ett av 8 fot korene. Det gir derfor mening at violinregisteret er tørrstemt. De to 8 fot korene lyder nemlig ikke likt, ett er i cassotto, og ett er utenfor og kalles henholdsvis «clarinet» og «flute».
Registre:
Det er altså mange måter å konfigurere korene på, både antall kor, hvilken «fot» (oktav), i eller utenfor cassotto, og ikke minst vått- eller tørrstemt. Med registrene velger vi hvilke kor som skal være i bruk når vi spiller. Det kan være ett kor av gangen, eller en kombinasjon av flere kor. Disse kombinasjonene av kor har noen ganger navn som kan være litt forvirrende, siden de prøver å beskrive en klang i trekkspillet med navnet på et annet instrument. Jeg kan forstå «bassoon», altså fagott, men når det står «Sax» blir jeg litt i tvil. Det er derfor vanskelig med disse benevnelsene. Hva er egentlig et Sax-register? De fleste trekkspill har i tillegg til fantasifulle navn på registrene, et slags diagram, en sirkel med streker og prikker som viser hvilke kor som er koblet inn. Det har også sine svakheter, fordi det sjelden viser om koret er i cassotto, eller om det er stemt «falskt» for å gi tremolo sammen med et annet kor.
«Effektkor»:
Det koret som er stemt litt over eller under kammertonen for å gi tremolo, kan ikke brukes alene fordi det vil låte falskt i forhold til bassen. Derfor kan vi kanskje kalle det «effektkor». Det er der bare for å kunne brukes sammen med et annet kor. Et trekorig trekkspill har teoretisk sju kombinasjoner av kor hvis det er tørrstemt. Hvis det er tremolostemt reduseres antallet kombinasjoner. Effektkoret i solo er jo ubrukelig, og det er også effektkoret sammen med oktaven under, og masterregisteret blir vel også bare å bruke til spesielle anledninger (amerikansk Zydeco f.eks). Man ofrer altså antallet brukbare registre for å få et tremoloregister.
Ett firekorig trekkspill har teoretisk 15 kombinasjoner. Ett effektkor reduserer antallet brukbare (hva som er brukbart er opp til hver enkelt utøver, selvsagt) kombinasjoner til ti eller elleve. Noen trekkspill har to effektkor. Det kan være et trekorig musettetrekkspill med tre 8 fot-kor, der bare ett av dem er stemt i kammertonen. Da er det ikke noe vits i ha mer enn fire registre. Eller et firekorig instrument med både tremolostemt 8 fot-kor, og såkalt «double bassoon» der hele sju registere «ofres» for den spesielle lyden av to 16 fot kor sammen.
Det er altså mange valg en trekkspiller må ta for å finne det riktige instrumentet. Hvor mange kor? Cassotto? Dobbel cassotto? «Oktavstemt»? «Violinstemt»? Det er ikke mulig å finne ett instrument som kan alt.
Kammertone:
En gitar eller fiolin kan lett stemmes, så den ikke klinger falskt sammen med andre instrumenter. Trekkspill kan også stemmes, men det er komplisert og tidkrevende og fordrer et fagmenneske.
I vår tid har kammertonen, altså den tonen som alle instrumenter må stemme til for ikke å klinge falskt sammen, vært definert som at enstrøken A er 440 Hertz (svingninger per sekund). Dette er en internasjonal standard som brukes innen pop-, rock, viser, jazz og andre beslektede musikkformer.
Men innen klassisk musikk, altså i symfoniorkestre, og i musikkmiljøer og skoler som innretter seg mot klassisk musikk er kammertonen på 442 Hertz.
Hvorfor? Jeg vet ikke, men det er sånn. Og det er veldig irriterende for oss som spiller trekkspill. Som nevnt, en gitar eller fiolin kan lett stemmes, men det kan ikke et trekkspill eller piano. Så et piano kan være stemt i 440 eller 442, avhengig av i hvilken sammenheng det skal brukes. Det er i møte mellom trekkspillet og andre instrumenter som ikke enkelt kan stemmes (piano, elpiano, orgel osv.) De fleste nye trekkspill leveres i dag med A442 og det er jo fint hvis man skal studere klassisk musikk på Musikkhøyskolen eller Barratt-Due. Men blir du bedt om å spille i en visegruppe med piano, vil trekkspillet lyde falskt. Ikke veldig falskt, men hørbart.
Det er ingen løsning på dette problemet. Når du skal kjøpe et nytt trekkspill bør du sjekke med dem du hovedsaklig skal spille sammen med hvilken kammertone som brukes. Mange trekkspillklubber bruker A442. (Jeg, som lever av å spille trekkspill har fire trekkspill. To i A440 og to i A442.)
Å ha kunnskap om hvordan et trekkspill virker er nyttig for å kunne snakke om det, for å forstå en annonse med tekniske data, eller forklare for en forhandler hva en er ute etter i et trekkspill.
Men først og fremst dreier det seg om smak og behag, og veldig mange flinke spellemenn finner stor glede i et trekkspill, uten å bry seg med innsiden av det. Det viktigste er tross alt å kunne spille og glede seg selv og andre med sitt spill.